forsvarsmekanismer

Forsvars mekanismer
Boka definerer forsvarsmekanismer sånn. « Forsvarsmekanismer er ei samnemning på dei metodane vi umedvite bruker for og verne oss mot noko som vekker angst, motvilje eller skyldfølelse, eller som trugar sjølvoppfatninga vår.» I korte trekk betyr det at forsvarsmekanismer er dei metodane vi bruker underbevisst for å beskytte oss mot traumatiske opplevelser eller kjensler.
Ein forsvarsmekanisme som Freud meinte var avgjerande i utviklinga av personlegdom var fortrenging. Fortrenging vil sei at vi vi gløymer ting som truger oss, er ubehagelig eller kan bryte ned sjølvrespekten vår. Fortrenging er noko som vi alle gjer, negative ting i fortida vår legger vi ofte heilt bak i tankane våre, medan positive hendingar held vi tillike fordi det hjelper sjølvfølelsen vår. Vi har vell alle gjort noko i ein eller anna situasjon vi helst vil gløyme. Den negative sida av fortrenging er jo vist det tar heilt overhand. Viss vi fortrenger for mange opplevingar kan den hindre oss i å justere handlingane våre og det kan igjen føre til at vi blir prega av passivitet.
Ein anna form for forsvarsmekanisme er regresjon. Regresjon vil sei at eit barn eller den unge signaliserer til omgivnadane om at det vil vere yngre enn det er. Det vanligaste eksempelet er små ungar som har fått ein lillebror eller søster. Da går ofte barnet tilbake til gamle vaner for å få meir oppmerksomheit. Kanskje barnet begynner å bruke smokk eller lignande. Individet er ofte sånn berre framfor foreldra, individet tek sjeldant dissa vanene med seg ut i kompiss gjengen.
Ein anna form for forsvarmekanisme er fornekting og dagdrauming. Fornekting går ut på at individet fornektar noko som faktisk har skjedd. Hendingane blir ofte bortforklart eller endra. Eit eksempel kan vere at eit barn latar som at mora ikkje har forlatt det. Dagdrauming er og ei forsvarsmekanisme. Det er ei form for fornekting. Når vi dagdrøymer lever vi oss inn i ei fantrasi verden, det er heilt normalt for folk å dagdrøyme, men det kan vere usunt viss det tek overhand. Da kan vi bli passive og la vere å gjere noko med livssituasjonen vår.
Isolasjon er ein forsvarsmekanisme som barn og unge tar i bruk. Barnet trekker seg bort fra andre barn som leiker, og studerer dei på avstand. Når barnet isolerar seg fra fellesskapet mister det sjangsen til å få nye erfaringer. I begynelsen kan dette virke positivt for barnet sidan det blir skjerma fra ubehagelige opplevelser, men det vil fort merka at isolasjonen kan ta overhånd og det blir vanskligare og vanskligare å få kontakt med andre. Ein forsvarsmekanisme som lignar på isolasjon er passivitet. Vist eit barn velger å ha ei passiv haldning kan det skjerme seg fra opplevinger som er negative. Barnet gjer for eksempel det samme heile tida, og denne haldningen kan føre til skyldfølelse eller mindreverdigheits kjensle. Projisering som og er ein forsvarsmekanisme vil sei å overføre problema sine på nokon andre eller ein gjenstand.
Reaksjonsdanning er ein forsvarsmekanisme som vi bruker for å undertrykke kjennslane våre og impulsane våre som ikkje er godkjend verken i samfunnet eller i oss sjølv. Eit eksempel kan vere ein som er homoseksuell og han vil ikkje innsjå det, kan han utvikle fordommer eller hat mot homofile. Rasjonalisering er ein forsvarsmekanisme der individet ved hjelp av vaksen argumentasjon unngår å snakke om sine eigne kjensler. Det kan føre til at barnet ikkje får utløp for kjenslane sine.

Torstein solli